Med Storbritannia som bjellesau kom Norge, Sverige, Danmark, Portugal, Østerrike og Sveits i 1960 (seinere også Finland og Island) med i et frihandelsområde kalt EFTA. Det skulle ikke være toll på varer solgt mellom disse landene, men ingen felles tollsats mot land utenfor dette området.
Tidlig på 1960-tallet søkte Storbritannia medlemskap i EF og tilsvarende søknader fulgte fra Danmark og Norge. Etter få år satte den franske presidenten de Gaulle foten ned og blokkerte medlemskap for disse EFTA-landene. Etter at han var ute av bildet, ble det nye forhandlinger og Storbritannia, Danmark og Irland kom med som medlemsland i 1973. Norge stemte nei til medlemskap ved folkeavstemninga høsten 1972.
Det skjedde en stadig utbygging av samarbeidet i EF gjennom nytt avtaleverk. Maastricht-traktaten av 1992 etablerte et indre marked, ved forbud mot eksisterende nasjonale hindringer for den frie flyten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Den europeiske unionen EU var skapt.
EFTA-land ønsket å delta i det indre marked. Etter forhandlinger fra 1989 om et slikt samarbeid fikk vi EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994. Bortsett fra sektorene jordbruk og fiske ble EUs regelverk gjort gjeldende på bred basis for EFTA-land. Sveits forkastet EØS-avtalen i folkeavstemning og har seinere forhandlet fram avtaler med stort sett samme innhold som EØS-avtalen. Liechtenstein kom etter hvert også med som EØS-land. Før EØS-avtalen var gjort gjeldende, søkte Norge, Sverige, Finland og Østerrike om medlemskap. Unntatt Norge - som sa nei etter folkeavstemning høsten 1994 - kom de tre andre landene med som medlemmer i 1995.
EU har i senere år stadig bygd ut samarbeidet og utvidet det til nye områder. Amsterdam-traktaten fra 1998 gav Europaparlamentet en sterkere stilling og åpnet for mer bruk av flertallsvedtak. Det skulle legges økt vekt på bærekraftig vekst, miljøvern og full sysselsetting. Lisboa-prosessen og Nice-traktaten (2000) har ambisiøse mål både for økonomisk vekst og for sosial sikkerhet. Det skal i større grad være målstyring enn regelverk-styring. Gjennom "åpen koordinering" og programsamarbeid blir medlemsland oppmuntret til å lære av hverandre og samordne tiltak. Fra 2002 er de fleste EU-land med i Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) og har felles valuta (euro).
I forbindelse med at EU i mai 2004 ble utvidet med 10 nye land, viser nåværende medlemsland utstrakt solidaritet gjennom hjelp til økonomisk utvikling. Samtidig stilles det ufravikelige krav til demokrati og sikring av menneskerettigheter.
Til diskusjon:
- Hvorfor har synet på forpliktende samarbeid vært ulikt mellom kontinentale land som Tyskland og Frankrike og de nordvesteuropeiske landene?
- Hvordan kunne Europa ha vært uten denne samarbeidsviljen?
- Hvorfor var fredsarbeidet mer vellykket etter andre verdenskrig enn etter første?
