EUs landbrukspolitikk blir mer og mer lik norsk landbrukspolitikk. Dyrevelferd, for eksempel, er en viktig del av EUs landbrukspolitikk, og pålegget om at kyr skal ha madrasser å ligge på, kommer fra EU. 80 milliarder euro av EUs jordbruksbudsjett går til distriktsstøtte.


Selv om landbruk ikke er en del av EØS-samarbeidet, er norsk landbruk under endring. Det blir færre bruk. Flere utledninger jobber på norske bruk. Drengen heter like gjerne Rafal eller Anatoliy. Hvert sjuende bruk har minst én utlending i arbeid. Den norske bonden er ofte motstander både av EU og EØS, men nyter godt av arbeidskraft fra EU-landene. I 2007 var det 48.000 arbeidsinnvandrere ved norske bruk. 43 prosent av grønnsaksbøndene leier inn utlendinger.

Europas landbruk etter 2. verdenskrig
Landbruk sto høyt på den europeiske dagsorden da det ble forhandlet om Romatraktaten på 1950-tallet. Europa var preget av matmangel etter 2. verdenskrig, og jordbruket ble derfor en hjørnestein i det europeiske samarbeidet.

Mer om landbruk finner du her Reformer i EUs landbrukspolitikk EU satsar på landsbygda EØS og norsk landbruk WTO, EU og Norge Mindre urbanisering i Finland enn i Norge? Landbrugsstøtte - midt i en brydningstid Melkebonden taper på utenforskap Polske bønder omfavner EU

EUs landbrukspolitikk trådte i kraft i 1962 og har siden hatt som mål å produsere mat, sikre bøndene bra levestandard, stabilisere markedene, sikre forsyninger og sikre forbrukerne billige matvarer (RF-traktaten art. 33-38).
I utgangspunktet fungerte landbruksstøtten ved hjelp av produksjonsbasert støtte, som økte bøndenes inntekt og motiverte til økt produksjon. Denne "prisstøtten" garanterte en minstepris for de enkelte produkter uavhengig av markedsprisen og utgjør den ene av to former for støtte. Den andre støtten er direkte støtte som etter hvert er blitt den mest utbredte støtteformen.
Støttesystemet ble grunnlagt på et prinsipp om finansiell solidaritet, som betyr at utgiftene blir betalt over fellesskapsbudsjettet.

Smørberg og melkesjøer
I løpet av 1960-årene og 1970-årene steg landbruksproduksjonen i EF eksplosivt som følge av det kunstig høye prisnivået. Problemet med matmangel forsvant, men et nytt - og omvendt - problem oppsto i form av overproduksjon. For å fastholde prisnivået, kjøpte EF opp overskuddsprodukter, som ble lagret i de såkalte overskuddslagrene, bedre kjent som EFs smørberg og melkesjøer. Ulike reformer ble prøvd for å få slutt på overproduksjonen. EF innførte i 1984 kvoter på melkeproduksjon, og i 1988 ble det fastsatt en øvre grense for omfanget av offentlige oppkjøp. Men ved slutten av 1980-årene var overproduksjon fortsatt et problem.
Litt forenklet kan man si at systemet fungerte slik at jo mer bøndene produserte, jo mer økonomisk støtte fikk de. Samtidig med at lagrene økte, økte også EUs utgifter som var koblet til landbruksvarer. Mot slutten av 1980-årene var landbruksbudsjettet på over 70 prosent av EUs samlede budsjett. EUs medlemmer krevde reformer. Samtidig ble reformønskene fra omverdenen uttrykt i takt med den såkalte Uruguay-runden om internasjonal handel og tollavtaler (GATT) fra 1986-1994. EUs importavgifter kombinert med den høye prisstøtten som på den tiden utgjorde 85 prosent av landbruksbudsjettet, ble kritisert for å være konkurransevridende.

Lavere prisstøtte
I 1992 startet den første landbruksreformen. Den innebar en vesentlig reduksjon av prisstøtten til fordel for direkte landbruksstøtte. I 1999 ble den fulgt opp av reformprosessen "Agenda 2000" som reduserte de garanterte prisene på jordbruksvarer med 15-20 prosent. Vurderingen av denne reformen konkluderte med at det måtte flere endringer til. Den tredje store reformen som ble vedtatt i 2003 hadde "avkobling" som sentralt element. "Avkoblet" betyr at hovedparten av den direkte støtten blir gjort uavhengig av produksjonen, og i stedet blir gitt direkte til bonden. Den europeiske bonden vil dermed etter hvert produsere det forbrukerne etterspør og ikke det fellesskapet gir støtte til.
I et større perspektiv synes det som om landbruksstøtten er på retur. Da Europaparlamentet i 2006 vedtok budsjettet for de følgende år, rundet EU en viktig milepæl: Utgiftene til landbruk vil i årene framover ikke lenger utgjøre den største posten på EUs budsjett. Utgiftene til landbruket vil falle til om lag 33-34 prosent av bevilgningene, mens midlene til struktur- og sosialfondene vil stige til ca 36 prosent.

EU-landbruk og WTO-forhandlingene
Selv om EUs landbrukspolitikk ligger langt fra en ren markedsbasert økonomisk struktur, så sikrer de like regler og konkurransevilkår for bønder i EU-landene. Så lenge støtten ligger i EU-regi, forskyves den ikke ytterligere av nasjonale støtteordninger og hensyn EU-landene imellom.
Selv om det i dag settes likhetstegn mellom landbruksstøtte og EU, er den politikk som føres sånn sett bare en forlengelse av det enkelte lands politikk. I den forbindelse kan det også påpekes at flere land utenfor EU gir større støtte til sine bønder enn det EU gjør. EU kan ikke fjerne støtten til sine bønder uten å være sikre på at USA også gjør det og vice versa. Utfordringen består derfor i at partene på den globale scene finner fram til vilkår alle kan akseptere. Hittil har det vært svært vanskelig. Ikke minst uenigheten mellom EU og USA gjorde det umulig å få ferdig en WTO-avtale både i 2005 og 2006. Heller ikke internt i EU er det enighet om hvor mye og i hvilket tempo EUs landbruk skal reformeres og liberaliseres.
Selv uten tiltak er EU verdens største matimportør og det største markedet for matvarer fra den tredje verden. I 2002 importerte EU landbruksprodukter til en verdi av 61,3 milliarder euro, noe som i sin tur gir gode handelsforhold og dermed vekst i den tredje verden.